Dette blogginnlegget dedikeres av meg, Jon Arne, til den mest normale ting i hele verden, nemlig det å gå på do. Nummer To, for å være helt presis. Når en slik normal ting, som man kanskje gjør flere ganger om dagen, blir verdt å skrive hjem om - ja da har man virkelig opplevd noe spesielt. Dette var en slik opplevelse.
Det er natt. Vi ligger på gulvet i 2.etasje hos en lokal familie som bor på et lite tettsted på landsbygda noen timers gange utenfor Kalaw ca midt i Burma. Vi er på en 3- dagers vandretur som ender opp ved innsjøen Inle Lake, og har nå vår første overnatting på turen. Turen har vært veldig fin så langt, bortsett fra en relativt løs mage hos undertegnede som har vart siden natten før. Jeg mistenker en noe lettstekt kylling i Sweet & Sour- middagen kvelden før vi begynte å gå som synderen. Vel, vel - det er vel en del av det å være på reise. Med dopapir i ryggsekken er nøden alltid nær.
Forholdene hos dem vi bor hos er enkle, men helt kurante. Utedoen er trygt plassert nederst på gården mellom grisen og vannbøffelen, og består stort sett av et hull i bakken, en vannbøtte for å skylle ned og en bøtte til dopapiret som man må bidra med selv. Badet er under en presenning ute med et vannkar og et såpestykke. Innlagt strøm finnes ikke, her er det solcelle for et par lamper ute og inne.
Før jeg la meg for kvelden skulle jeg gå på utedoen for å gjøre Nummer En. En svær edderkopp som fanget oppmerksomheten min på veggen innenfor dodøra i lyset fra hodelykta gjorde at jeg valgte å gå litt bortover veien for å gjøre mitt fornødne der i stedet. Det fristet ikke så mye å bimmelimme sammen med en seks centimeter lang edderkopp midt ute i bushen i Burma, farlig eller ikke.
Så da jeg la meg var jeg fornøyd. Magen hadde stabilisert seg og jeg hadde tissa. Jeg krøp inn i lakenposen min og sovna før klokka passerte ni (!) på kvelden.
Men nå er det altså natt og klokka er 04. Jeg har våknet, og magen er ikke lenger stabil for å si det sånn. Hverken edderkopp eller utedo frister særlig, så jeg ligger dønn stille i ti minutter og håper på at ting roer seg. Eller at jeg sovner. Men det er jo som alle veit nytteløst. Kroppen sier ifra, og jeg har ikke annet valg enn å lystre. Jeg tar på meg hodelykta, og tenker at det skulle jo tatt seg ut om den blir batteritom nå som det bokstavelig talt brenner på dass.
Vel ute på vei mot utedoen synes jeg at lyset er mistenkelig svakt. Og jeg som bytta batterier før jeg dro på tur. Har jeg bytta til gamle batterier kanskje?, rekker jeg å tenke før lampa svartner idet jeg når utedoen og ikke en gang rekker å sveipe rundt for å se etter edderkopper. Faen.
Hva gjør man midt i ingenstedsland i Burma uten lys kl 04 på natta, redd for edderkopper og man på god, gammaldags gudbrandsdøl er jevlé nødd?
Det måtte jo briste eller bære. Utedoen ble et lett valg- det er tross alt bedre med en edderkopp på hodet enn en slange i ræva. Så der var jeg da midt ute på landsbygda i Burma, på huk i stupmørket med buksa på knærne, med dodøra på vidt gap og litt måneskinn sivende inn, og med en vannbøffel og en gris som nærmeste tilskuere. Og kanskje en edderkopp. Og jeg fant ut at dette må det rett og slett bare skrives en blogg om. Ferieminner som dette vokser ikke på trær.
Jeg føler meg aldri så sårbar som når jeg driter ute i friluft. Bare tanken på at noen skal komme forbi mens jeg sitter og gjør mitt fornødne får meg til å ville forsvinne ned i et svart hull. Denne kvelden, der jeg stod på huk i bekmørket med utedodøra på vidt gap, toppet det meste av sårbarhetsfølelse. Hadde en av husets sønner kommet og sett meg da.. jeg hadde daua.
Selve akten kan best beskrives som en blanding mellom Lloyd i Dum og Dummere og Atle Antonsens sinnekontroll for de som tar de referansene. Neida, vi trenger ikke å gå inn på detaljer. Men jeg var jævlig glad da jeg var ferdig og hodelykta funka i fem sekunder så jeg fikk flusha ordentlig (det vil si tømt på tilstrekkelig med vann).
Det er eksotisk å være på tur. Dette dobesøket er mitt mest eksotiske så langt, til tross for at edderkoppen heldigvis holdt seg unna. Den skygga nok banen for ei vinterbleik rompe som lyste opp utedoen denne marsnatta på landsbygda i Burma.
- Jon Arne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar